Jeg er stadig ute og sykler med elsykkelen min Gjertrud. Hun var dyr i innkjøp, men er billig i drift. Dessuten har jeg ikke bil. Det hjelper på husholdningsbudsjettet.

Jeg er en av dem som sykler sommer og vinter, pakker på meg lag på lag med klær mens Gjertrud får piggdekk når snøen legger seg. Jeg sykler ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Ja, jeg er en av «dem» som ønsker at Oslo skal bli en bedre sykkelby.

Selv om jeg forstår at sykling verken er for alle, halvparten av oss, og trolig heller ikke hver fjerde, som byrådet har som mål at skal sykle.

Byrådet er ute og sykler

I overført betydning. Den gedigne sykkelsatsingen byrådet har ansvaret for, og de påstått fantastiske resultatene den gir, viser seg i realiteten å ikke være stort mer enn propaganda og lek med tall.

Jeg forstår det falt byrådspartiene tungt for brystet da VG forleden avdekket at Oslo kommunes gedigne sykkelsatsing på mange måter har vært en fiasko. AP-byrådet har som mål at 25 prosent, hver fjerde hverdagsreise, skal tas med sykkel innen 2025.

I 2015 da Raymond Johansen ble byrådsleder var sykkelandelen som det kalles 5,9 prosent. Nå er den seks prosent, ifølge kommunens egne tall. Det kan godt tenkes at kommunens egne tall er feil, for det finnes andre statistikker.

Da det daværende Høyre-byrådet i 2015 fikk vedtatt Oslo kommunes sykkelstrategi, som fremdeles er førende, var andelen ifølge Reisevaneundersøkelsen (RVU) åtte prosent. Nå viser den en sykkelandel i Oslo på ni prosent.

Uavhengig av om den er seks eller ni prosent, er den ikke i nærheten av 25 prosent. Målsettingen er totalt urealistisk. Det vi diskuterer nå er egentlig om det kan kalles en suksess at sykkelandelen har økt litt, eller bitte litt.

Les også

Jeg sykler overalt. Men på åtte år er det nesten ikke blitt flere syklister i Oslo

Oslofolk har ikke endret reisemønster vesentlig

Det har blitt bedre å sykle i Oslo de siste årene. Det merker vi som sykler, men det skulle bare mangle siden kommunen har brukt over 2,6 milliarder kroner på å få flere opp på sykkelen. Sykkelveinettet har vokst fra 180 til 280 km under dagens byråd. Satt på spissen har kommunen brukt 260.000 kroner for hver meter ny sykkelvei de siste årene, uten at Oslofolk egentlig har endret reisemønsteret i vesentlig grad. De aller fleste i Oslo går eller reiser kollektivt når vi skal forflytte oss, slik vi har gjort i mange år allerede.

I sykkelpolitikken må det åpenbart tenkes nytt. Det må bli slutt på å vurdere sykkelprosjektets «suksess» basert på antall meter sykkelvei bygget og parkeringsplasser fjernet, slik det er nå. En ting er at dagens strategi øker konfliktnivået, men det er uklokt og kostbart å bygge sykkelveier nesten ingen bruker, fordi de ligger på feil sted.

Les også

Støtter planene som Ruter og Sporveien frykter: – Et katastrofeområde for syklister

Derfor må vi jobbe smartere og mer målrettet for å finne ut hva som gir flest syklister for pengene. Det første som må på plass er et sammenhengende og trygt sykkelveinett, slik at syklistene ikke møter klattevise sykkelveier som plutselig tar slutt.

Kommunen må bli flinkere til å asfaltere hull i veien i sykkelfelt, og i gater langs hovedsykkelveinettet. Dessuten er tiden overmoden for å ta i bruk GPS-teknologien som kommunen allerede sitter på. Da kan vi enkelt identifisere Oslofolks mobilitet og kartlegge hvilke strekninger som må prioriteres for å øke sykkelandelen, slik at Oslo blir en bedre by for alle. Også for alle oss som sykler.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Slalåmkjøring for å unngå store sår i asfalten

Les også

Alle reisemåter til Oslo er dyre og dårlige

Les også

En bildør åpner seg når du minst venter det

Les også

Jeg stuper blindt ned i de mørke gatene i Oslo. Ingen møter mine øyne