Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Oslo er en by som er sterkt preget av at ungdom vokser opp med ulike livssjanser. De har ulike ressurser og muligheter til å forbedre sine liv, sin livskvalitet og til å realisere sine ønsker. Kort sagt, til å skaffe seg goder og unngå byrder. Alt dette er tett knyttet til hvilken sosiale posisjon – klasse – deres familie har.
Når familier med ulik klasseposisjon også er bosatt i ulike bydeler kan vi snakke om geografiske klasseskiller eller segregering. I Oslo har disse skillene vært svært tydelige over lang tid.
For byens sosiale geografi følger i stor grad det samme sporet den alltid har gjort. Det finnes selvsagt unntak her, men hovedbildet forblir det samme – sosiale goder er konsentrert i vestlige bydeler, mens sosiale byrder er overrepresentert i de østlige bydelene. Og forskjellene mellom dem har bare økt de siste tiårene.
SE SENDINGEN: «Ulike livssjanser i en klassedelt by». Du møter blant annet ulikhetsforsker Jørn Ljunggren, relasjonshøvding Marco Elsafadi, sosionom og miljøterapaut Faisa Warsame, statssekretær Nancy Hertz.
Hva slags samfunn vil vi ha?
Det å dokumentere og snakke om slik sosial ulikhet trenger ikke å ha noe å gjøre med verken moral eller innsats. At noen ungdom er privilegerte gjennom å ha store ressurser med seg hjemmefra gjør dem akkurat like lite «slemme» som at alle de som mangler slike privilegier må være «snille».
Det er nemlig svært store forskjeller i tilliten som arbeiderklassegutter med minoritetsbakgrunn på yrkesfag i Oslo øst har, og den som finnes blant middelklassejenter med majoritetsbakgrunn på studiespesialisering i Oslo vest.
Nøyaktig hva forskjellene i livssjanser blant dagens Oslo-ungdom kommer til å bety for dem i fremtiden, vet vi ikke helt sikkert før vi kommer dit. Men når vi imidlertid vet at tilliten ungdom har til samfunnsinstitusjoner kan være en god indikator på hva slags tillit de vil ha som voksne, er det likevel god grunn til å se nærmere på koblingen mellom ulike livssjanser og ulikt tillitsnivå.
Om denne forskjellen vedvarer inn i voksenlivet snakker vi ikke lenger bare om at ulike livssjanser har betydning for ungdommers individuelle muligheter, men også i stor grad for hva slags samfunn vi skal ha.
Segregeringen har preget Oslo i minst 400 år
Oslo har vært preget av geografiske klasseskiller minst siden Christiania ble etablert i kvadraturen på 1600-tallet og innføringen av murpåbudet, som tvang alle som ikke hadde råd til annet enn plank til å bosette seg utenfor bymuren. Helt siden den gang har vi kunnet lage kart basert på en ulik fordeling av byrder og goder som tydelig viser hvordan geografiske og sosiale skiller overlapper i Oslo.
På slutten av 1800-tallet var det klare forskjeller mellom øst og vest i for eksempel hvem som hadde tjenestejente, eller etter hvor mange folk det bodde per rom, slik historieprofessor Jan Eivind Myhre har vist. Rett etter andre verdenskrig kunne man tegne et lignende kart ut fra fordelingen av hvem som hadde bad eller ikke.
At Oslo i dag er annerledes enn hva byen var for 50, 100 eller 400 år siden er åpenbart. Samtidig bærer ulikhetsmønsteret på mange måter preg av stiavhengighet, ved at byens sosiale geografi i stor grad følger det samme sporet den alltid har gjort, med flere byrder i øst og tilsvarende flere goder i vest. I nyere tid har dette skillet tatt form av en S, hvor også Nordstrand havner i vest, i stedet for en loddrett strek omtrent ved Akerselva.
Ungdoms livssjanser er systematisk ulikt fordelt i Oslo
Men har geografiske klasseskiller egentlig noe å si utover at familier med ulik klasse bosetter seg på ulike steder?
Det enkle svaret på dette er ja.
Selv om ungdom i begge deler av byen formelt sett har lik tilgang til velferdsstatens ordninger, finnes det en svært omfattende statistikk som kan fortelle oss mye om hva slike klasseforskjeller handler om. Dette utgjør et solid grunnlag for å ha en bred definisjon av fenomenet livssjanser.
Det er nemlig ikke bare for voksne at vi enkelt kan tegne inn en slik S i Oslokartet når vi snakker om deres inntekt, utdanningsnivå, arbeidsledighet eller forventet levealder.
De voksnes levekår speiler nemlig ungdommenes levekår. Også her er godene ofte konsentrert vest for S-en, mens byrdene tilsvarende ofte er konsentrert øst for S-en. Eksempler på dette er alt fra skolekarakterer til tannhelse; fra tilgang på idrettsanlegg til troen på egen framtid; fra opplevelse av trygghet til hvor mye frukt og grønnsaker en spiser.
At livssjansene er systematisk ulikt fordelt blant Oslo-ungdom er altså ingen overdrivelse.
Les mer fra debattserien «Livssjanser i en klassedelt by» og andre debattinnlegg på Avisa Oslo og OsloDebatten.
Derfor vekker debatten om norskhet sterke følelser blant etniske nordmenn
Ny trikk er mindre moro for den som nesten ikke har råd til å gå om bord
Takk for meg, helsevesenet. Jeg kommer aldri tilbake!
