Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Anna-Sabina Soggiu og Shahid Rasool har skrevet et tankevekkende innlegg i Avisa Oslo 7. juni. Der viser de til at Arbeiderpartiet stemte ned rusreformen og samtidig går til valg med slagordet «nå er det vanlige folks tur». Skribentene spør retorisk om de kanskje ikke er vanlige nok for Ap, med alle de problemene de bringer til enden av bordet.
Vi fra Oslo øst er også vanlige folk, Arbeiderpartiet
Det er synd at rusreformen ikke fikk nok støtte på Stortinget, noe jeg ikke vil gå inn på her. Jeg går heller ikke inn på hvem som rammes tyngst av manglende rusreform, øst- eller vestkant, eller de generelle utfordringene i østlige bydeler.
Innlegget førte til refleksjon hos meg om hva «vanlige folk» egentlig betyr, særlig i lys av befolkningssammensetningen i min hjemby Oslo.
«Vanlige folk» og «folk flest» - hva ligger i det?
Ikke bare politikere fra Ap, men også andre partier er glade i uttrykk som «vanlige folk» og «folk flest». Motstykket til vanlig er uvanlig. Så hva betyr det? Hva skiller de vanlige fra de uvanlige? Er det lønnstrinn og årsinntekt? Er det tradisjonell klassetilhørighet? Er det utdanning? Hvem er de uvanlige, hvis noen er vanlige?
Når politikere sier at «nå er det vanlige folks» tur, kan de ikke heller si hvem de ikke arbeider for, og hvem sin tur det ikke er?
Da blir det kanskje lettere å forstå hva de mener.
Tilslører budskapet
Bruken av uttrykk som «vanlige folk» og «folk flest» tilslører budskapet fra politikerne. Vi som mottar det politiske budskapet, må selv definere oss inn eller ut av gruppen. Hvis vanlig er dem det er flest av, blir det krevende for tilflyttere til Norge å definere seg inn i gruppen. Jeg har vanskelig for å tro at Arbeiderpartier, eller andre partier, bevisst definerer bort tilflytterne.
«Folk flest» er heller ikke et godt uttrykk, for da vil tilflytterne virkelig få problem med å definere seg inn i gruppen.
Ord har kraft. De ordene vi velger sier noe om hvilket verdigrunnlag som gjelder, og de former våre holdningene våre. Jeg er spesielt opptatt av dette i sammenheng med at Oslo er en flerkulturell by, med foruroligende segregering av mennesker. God kunnskap forutsetter bruk av riktige ord og er en forutsetning for samhandling mellom innlendingen og utlendingen, tilflytteren og den som har bodd her lenge. Alle må samhandle i byggingen av det gode samfunnet.
I det offentlige rom oppholder vi oss sammen. All samtale rundt politikk, samfunnstilpasning og tilhørighet i norsk debatt i dag bør dreie seg om folk, ikke om de er vanlige eller uvanlige.