Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Å være glad i biler er greit. De fleste hankjønn har vel en eller annen gang i livet hatt bildilla. For meg var det over i 15-årsalderen, uten at jeg med det nedvurderer at andre menn har en pågående interesse og kjærlighet for bil og motor.
Det jeg reagerer på i innlegget er to ting.
LES INNLEGGET TIL SIGURD MARSTEIN, SOM KETIL OLSEN SVARER PÅ:
Lite trolig at en Tesla gir samme, inderlige opplevelse
En drøy generalisering
Nummer én er Marsteins påstand om at «for menn er bilen en forlengelse av dem selv.» Jeg synes det en drøy generalisering. Det er den ikke for meg, og faktisk ikke for noen andre menn jeg kjenner. Og, jeg er en mann som fyller 60 år i år, ikke spesielt opptatt av å være politisk korrekt, og sånn passe opptatt av miljø og sånn.
Jeg er eier av en Skoda Yeti, som neppe ville ha blitt hilst med entusiasme på Heming idrettslags parkeringsplass, rusten og bulkete som den er. Når jeg åpner panseret på den, så er det for å fylle spylevæske eller olje. Heldigvis har det ikke vært andre grunner til å åpne panseret, unntatt ved skifte av registerkjede (det lyste til min skrekk en lampe på dashbordet), og da var det veldig godt at det fantes kyndige folk på verkstedet som tok seg av det.
For meg, og mange andre menn, er bilen en ting som frakter oss, familien, gods og gull fra A til B, og vi er fornøyde med at den starter når vi vil, stopper når vi vi, og at varmeapparatet virker når det er kaldt. Punktum.
Hesten var også en «forlengelse av menns selv»
Nummer to er at argumentene til Marstein kun handler om følelser. Hans, og sikkert mange andres. Det fikk meg til å tenke på den forrige revolusjonen, da vi gikk fra hest til motorisert ferdsel, for noe over 100 år sida. Jeg vet ikke om folk skrev i avisa om det, men sannsynligvis gjorde de det, og da kan jeg tenke meg at de ga uttrykk for at følelsen av å samarbeide med et stort, sterkt dyr var vel verdt å ta vare på. At lyden av kloppeti-klopp mot brostein var fin, at hest og hestemøkk lukta godt, og at det også var en «forlengelse av menns selv,» å glede seg over dyktige ryttere og kusker, hesteraser, gangarter og hestestell for øvrig.
Bilen ble faktisk vurdert som en stor miljøforbedring i byene. Støyen av kjerrehjul og hover var verre enn den fra motor og gummihjul, og flueplagen på grunn av møkka kunne være ganske formidabel på sommeren. Om hestemøkk lukter greit, så kan man ikke si det samme om hestepiss.
Elbilen løser ikke klimaproblemer, men hjelper
Elbilen vil gjøre lufta noe bedre, og nei, jeg tror ikke den løser klimaproblemene i mer enn ganske beskjeden grad. Sist jeg sjekka var elbiler utslippsmessig 40 prosent bedre enn fossilbiler, så den er med på å hjelpe.
Noe mindre støy vil vi i byene også ha glede av, selv om dekkstøy fra de mest trafikkerte veiene fortsatt vil være plagsom. Mange er glad i hester nå også, og noen er så heldige at de bor og lever slik at de har mulighet til å ha en. Det er fint.
Jeg vil faktisk synes det er kult, hvis det om 100 år vil rulle en velstelt og blank bensinbil - kanskje til og med en Skoda Yeti - ut på veiene på søndagstur.
Men, jeg mener at følelser er ikke noe argument for å beholde en løsning som faktisk heller ikke er særlig effektiv. 35 prosent av energien som utvikles i en bensinmotor går til framdrift. Resten går til spille i varme, luftmotstand og rullemotstand. Energi som kan brukes til andre og viktigere ting.
Da er ikke følelser, eller et langt selv holdbar argumentasjon.
Les flere Oslo-historier og debattinnlegg på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten
Lite trolig at en Tesla gir samme, inderlige opplevelse
Uheldig at elbilen erstatter kollektiv, sykkel og gange i Oslo
Derfor vekker debatten om norskhet sterke følelser blant etniske nordmenn
