Jeg pleide å si at jeg kunne ta en reise rundt jorden bare ved å gå en tur i nabolaget.

Oppveksten min på Ellingsrud på 1980- og 90-tallet var trygg, god og inkluderende. Som barn løp jeg fra Norge til Filippinene, via Pakistan og til Nord-Afrika i bare tøflene. Døren var åpen for alle, og alle var like.

Men så ble vi eldre. Fra de små OBOS-leilighetene opplevde vi etter hvert at øst var annerledes enn vest. Forskjellene var større, og mulighetene færre.

Hellerud skole, der jeg gikk, ble kalt «ghettoskolen» på nasjonal tv. Det ble oss mot dem, og vi mot verden, og konfliktene økte i takt med forskjellene og håpløsheten.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Trenger mer enn fine ord

I dag, mer enn 20 år etter at jeg flyttet fra Groruddalen for å studere, er forskjellene i Oslo dessverre blitt enda større. Ulikheter spesielt i inntekt og utdanning, men også når det gjelder fysisk og psykisk helse og tillit til institusjoner og myndigheter, deler og splitter byen vår.

I noen østlige bydeler har andelen husholdninger med lav inntekt doblet seg over en tiårsperiode. Det er fire ganger så høy andel husholdninger med lav utdanning i Stovner enn i Vestre Aker, ifølge Oslo kommunes egne tall.

Det sosiale gapet er på vei ut av kontroll, og det gjør meg dypt bekymret. Pandemien har forsterket skjevhetene og truffet hardest de unge og de som stilte svakest fra før: De som bor trangest, de som har stått i førstelinjen, de som har blitt permittert, eller de som trenger et fritidstilbud og et fellesskap utenfor hjemmet.

Offentlig klapping, hjerter i sosiale medier og uttalt omsorg fra en statsminister som skal gjenåpne samfunnet holder ikke. Konkret handling må til, og det er særlig ungdommene vi må investere i – for vi har ingen å miste.

Vi bruker milliarder på klima og miljømessig bærekraft. Noe av dette burde ha vært brukt på fritidsklubber og tilbud for de unge.

Det er et paradoks at dagens regjering bruker mer tid på forskjellene mellom by og land, når forskjellene mellom Grefsen og Grorud, mellom Skøyen og Stovner og mellom Ullern og Ulsrud er større

De som gjør en forskjell

Jeg så den gangen jeg var ung, slik jeg også ser det nå, at veien til en følelse av total håpløshet er kort.

Noen av mine venner tjente penger på feil måte. Andre ga opp, falt utenfor og fant aldri tilbake. Noen av mine mest talentfulle jevnaldrende valgte vekk høyere utdannelse fordi behovet for midler her og nå var for stort. Slik er det også for ungdommer i mange bydeler i dag.

Men jeg vet av egen erfaring at dersom forskjellene føles overkommelige, så kan de være en kilde til en indre kraft og motivasjon.

For meg den gangen var det en lærer som hjalp meg å finne denne drivkraften, og en tro på at det lå et potensial i meg. For ungdommer i dag kan det være ildsjeler som Marco Elsafadi i Unify, veilederne i Atlas Kompetanse og initiativer som Tøyen Unlimited, som er med og skaper selvtillit og kraft.

Tryggheten jeg fant gjennom skolen, på fritidsklubben og på fotballbanen, ga meg selvtilliten jeg trengte for å ta en økonomiutdannelse.

I dag er jeg konsernsjef i Ferd, som eies av Johan H. Andresen og hans familie. Både Ferd og jeg deler flere generasjoners historie med byen vår.

Ferd er ikke bare eier i en rekke store norske bedrifter. Vi har også brukt flere hundre millioner kroner på å bidra til å redusere de sosiale forskjellene gjennom det vi kaller sosiale entreprenører. Det gjør vi fordi vi mener det er mulig å skape gode resultater, både for samfunnet og bedrifter, gjennom å jobbe med og for de som stiller svakere.

Vi står klare til å bidra med nye løsninger, kreativitet og innovasjon og til å fortsette å jobbe for et samfunn med mindre forskjeller. Men da må vi også få lov til å hjelpe der vi kan.

Tre grep for mindre forskjeller

Oslos utfordringer er så store at både offentlige og private krefter må bidra. Da må vi gjøre minst tre ting:

Vi må ha bedre tilbud til de unge – ikke dårligere. Vi må ha idrettstilbud som familier har råd til å delta på, flere fritidsklubber og gode offentlige tilbud til de som trenger hjelp fra fellesskapet. Dette er politikernes oppgave.

Vi trenger flere private aktører – ikke færre. Vi må gjøre det enda enklere for staten, kommunene og bydelene å kjøpe sosiale tjenester. Legger politikerne til rette for dette, vil flere private aktører stille opp og komme med nye løsninger. Her kan politikere og private aktører som Ferd jobbe sammen like effektivt som privat og offentlig kapital nå samarbeider for klimatiltak for å redde kloden vår.

Barrierene for å komme inn i arbeidslivet må bygges ned – ikke opp. Unge som velger feil, voksne som faller utenfor, talenter som trenger støtte og selvtillit – dette er arbeidstakere som vil bidra til det mangfoldet vi behøver for å bygge fremtidens Norge. Vi må løfte sammen for byen vår.

Det er et paradoks at dagens regjering bruker mer tid på forskjellene mellom by og land, når forskjellene mellom Grefsen og Grorud, mellom Skøyen og Stovner og mellom Ullern og Ulsrud er større.

Vi må handle nå for å stanse de økende forskjellene og en smittende følelse av håpløshet. Vi kan ikke la det sosiale gapet komme ut av kontroll.

Les flere debattinnlegg fra Avisa OsloOsloDebatten

Les også

Ungdoms livssjanser er systematisk ulikt fordelt i Oslo

Les også

Disse gatene lærte meg at ingenting i livet kommer gratis

Les også

Sønnen min skal starte på skolen. «Heller elite enn ghetto», sa en til meg

Les også

Likestilling: Å gifte seg med «feil» mann er ofte det mest risikable en kvinne gjør