Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi så at jøder ble angrepet i en terrorbølge i Europa. Her i Norge ville vi stå sammen med en minoritet som følte seg usikker og redd. En minoritet som trengte beskyttelse og verdighet som alle andre minoriteter, verken mer og ikke mindre.
Jøder skal ikke bli angrepet pga hva staten Israel gjør. Terrorisme skal ikke skje i vårt navn eller i islams navn. Vi som slo en beskyttende ring rundt synagogen ville markere at vi står sammen med våre medborgere i Norge, og våre verdier plikter oss i å beskytte det sivile samfunnet, uavhengig av religion og bakgrunn.
For initiativet mottok vi Fritt Ords Honnørpris. Vi tok definisjonsmakten tilbake fra ytterliggående nyttige idioter og terrorister - de som ga polariseringen og de på ytre høyre mer vind under seilene.
Jeg husker den tiden med mye polarisering og en forgiftet debattkultur, som merkbart kjølnet ned på grunn av Fredens ring. Vi klarte å bevise at det går an å stå sammen mot urett og umenneskelighet uavhengig av religion, politiske preferanser, etnisitet eller tradisjoner. Vi lyktes.
Jødisk fredsring
Det jeg savner i krigen som pågår i Gaza nå er engasjement fra Det Mosaiske Trossamfunn mot terrorismen Israel har utført, nå og tidligere. Israelere og jøder verden rundt er i mot Israels krigsforbrytelser og gjentatte brudd på menneskerettigheter, og de hever stemmen og sier «ikke i vårt navn», «ikke misbruk det som skjedde mot våre forfedre, til å gjøre det samme mot et annet hjelpeløst folk.»
Det sies at den som lider kan forstå en annens smerte. Det vi trenger nå er en jødisk beskyttelsesring rundt palestinere.
En slik støtte fra jøder i Norge vil bety mye for et folk som blir frarøvet eiendom, historie, land og familie. Norske jøder vet også hva etnisk rensing er. Det er trøst å finne i slik støtte, siden Norge tok en smålig avgjørelse om å ikke betale reiseutgiftene til norsk-palestinere som flykter fra Gaza.
Gaza minner nå om en bombet by under andre verdenskrig. Mange tusen sivile mennesker er brutalt drept hittil, bare på en drøy måned. Av dem er over fem tusen barn. Skoler er bombet med fosforbomber og nesten alle sykehus er satt ute av funksjon. Sionistene har skapt verdens største konsentrasjonsleir i Gaza, delt opp Vestbredden og kuttet forbindelsen. Når som helst kan de blokkere forsyninger, mat, medisiner, vann og strøm når de bestemmer seg.
Den som har opplevd brudd på grunnleggende menneskerettigheter, fått familien revet bort, mistet eiendom, og ikke blitt hørt, er villig til å utføre skade på den eller de som undertrykker.
Hadde det vært aksept for at Storbritannia teppebombet Nord-Irland, invaderte sykehus med tungt artilleri og satte dem ute av drift, og droppet fosforbomber over barneskoler - som svar på IRAs bombinger i England?
Det er for stille i Akersgata. Det er for stille i Bjørvika. Det er for stille på LinkedIn
Det er okkupasjon, ikke antisemittisme
Det er viktig å ikke se denne konflikten som en mellom jøder og muslimer. For eksempel levde mizrahim-jøder i fred og harmoni med sine arabiske fettere i Palestina, lenge før sionistene fra Europa ankom.
Flere militante organisasjoner som Haganah, Irgun og Lehi brukte terror som metode for å oppnå sine mål allerede i 1948. FNs hovedmegler i Jerusalem, svenske Folke Bernadotte ble drept av Lehi, som også utførte massakrer i palestinske landsbyer. Disse militante gruppene dannet grunnlaget for IDF, som i dag utgjør det israelske militæret.
I denne krigen har den ene etter den andre ytterliggående israelske politikeren kommet med fascistiske utspill. Israel har ofte argumentert med antisemittisme når deres inhumane håndtering av palestinere kommer til overflaten, men nå har folk begynt å forstå nyansene.
Forsvarsminister Yoav Gallant beskrev palestinere som «menneskelige dyr» og lovet å behandle dem deretter. En annen israelsk minister, Amichai Eliyahu har uttalt seg om at atomangrep på Gaza er en mulighet, og at det ikke finnes sivile i Gaza.
Brent seg fast
Det er ikke antisemittisk å kritisere Israel. Det er heller ikke jødehat å kritisere sionismen. Israel er en stat og sionisme er en politisk ideologi. Til sammenligning er det rom for å kritisere nazismen, uten at det blir sett på som et angrep på det tyske folk.
Det er ironisk at et land som ble født etter nazismen, holocaust og raseteorier selv ligner en fascistisk stat. Og det er flaut å se hvordan en rekke politikere i Norge og verdensledere er redde for å utfordre det skruppelløse narrativet til Israel. De representerer ikke den brede folkeopinionen. Det Israel gjør nå har brent seg fast på netthinnen, og vil ikke bli glemt.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
«To jøder, tre meninger»
Jeg møter opp i regnet, fordi jeg husker det som møtte meg i Palestina
