Hver gang identitet blir diskutert, har jeg reagert med å la tankene virre rundt i hodet inntil jeg aksepterer et form for svar som passer meg. Debatten som er gått den siste tiden, om norskhet, har ikke forandret min oppfatning. Mulig er det fordi de av oss som lever mye i hodet, allerede tenker mye over disse spørsmålene. Det betyr ikke at identitetens strenger står stille.

Det hender at de rykker på seg og begynner å danse - som de gjorde nylig med Karpes EP Omar Sheriff.

Karpe er ikke bare rebeller, de er også en påminnelse på at min generasjon har det bedre enn foreldregenerasjonen, som slet for å komme hit. Chirag og Magdi kan rappe om krølla-femti-lapp i en banger og synge om medgiften til mor i en annen låt. Albumet er en brutal vekker for hvordan foreldregenerasjonen jobbet seg syke, og Magdi spør betimelig i en av låtene hvorfor foreldregenerasjonen får nyresvikt, og hvorfor de lyver til legen.

Det er et sunnhetstegn at identitet har gått fra å finne sin touch i det norske - få aksept - til å handle om å finne egen definisjon på hva det norske er - stille krav. Denne luksusen hadde ikke arbeidsinnvandrerne, men barna deres har selvtilliten til en norsk statsborger med de rette papira, i tillegg til det kulturelle spekteret foreldrene tok med seg.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Å bli voksen for fort

Det er denne ungdommen som i dag hører referansene fra Karpe-låtene og mimrer. De ble voksne for fort uten å vite hva ordet veslevoksen betyr. Sommerferien gikk til et land hvor livets brutaliteter og gleder var rett foran øynene på dem. Ytterpunktene i en hverdag kan ha vært å se et lik i en begravelse, og litt senere på dagen holde en fjern slektnings nyfødte barn i armene.

Det parallelle sporet fortsetter når man kommer tilbake til Norge etter ferien.

I låta Salmalaks synger Karpe om at hjertet blir delt i to, og det treffer hjertestrengen såpass mye at den overdøver Chirag. Det er kanskje det som er fremtiden til identiteten til minoritetsbarn: Erkjennelsen at hjertet har flere kamre, men at det banker som en enhet. Hjerterom og hjem henger sammen.

Karpe klarer å sette sammen ord og beats, og lager et maleri som kan sees fra ulike vinkler og oppfattes ulikt. Det å skape noe som går ut av dine hender og lever sitt eget liv er kanskje den største belønning en artist trenger.

LES OGSÅ: Oslo-duoen knuser Spotify-rekorder: – Aldri skjedd før

Vi ble ikke som de så for seg

Vi barn av arbeidsinnvandrerne fikk terpet inn ulike ideer, språk, oppskrifter og prekener. Vi ble ikke akkurat det foreldregenerasjonen så for seg. De visste heller ikke hva de hadde skapt, men vi ble et maleri som snakker tusen tegninger.

Vi ble den selvsikre kontoransatte som kunne irettesette en kollega eller sjefen, noe foreldrene aldri kunne. Vi ble nyhetsreporteren som dekket terrorsaken om en hvit massemorder, og vi ble hun med hijab på Stortinget som sammen med 168 andre ser på Stortingspresidenten som flyktet fra Iran.

Det er ikke lenger noen få som snakker på vegne av oss. Kortbunken er stokket om, og endelig har vi de som setter ord på hva vi tenker. I aviser, på TV og i bøker, med historier som lenge var uglesett. De som pensler, danser og behersker micen. Vi har et mylder av uttrykk. Det er bare å plukke og mikse for de av oss som er på søken.

Vi har tross alt lært oss å kjøre rundt i dunya - verden - på en vannsklie.

Les flere Oslo-historier og debattinnlegg på Avisa Oslo og Oslodebatten

Les også

Norsk nok for de svina?

Les også

Med én gang jeg fikk passet, ble jeg norsk

Les også

Tajik om norskhet: En dag ga også jeg blanke i hva andre mener

Les også

Minner om en norskhet som ikke lenger finnes