Det er her vi er nå.

Er det et godt sted å være?

Nei.

Bør vi likevel akseptere det?

Ja.

Men bare inntil videre.

Vårt åpne samfunn kan ikke leve lenge med at politiet i realiteten legger omfattende begrensninger på vår forsamlings- og ytringsfrihet. Selv om vi er rammet av terror.

Nå har PST varslet at de senker trusselnivået fra "ekstraordinært" til "høyt".

På lørdag ble den store Pride-marsjen gjennom Oslos gater avlyst. Den skulle bli tidenes største.

For i år var den historisk viktig, det lå et helt spesielt alvor under festen:

Det norske samfunnet skulle markere at det er gått 50 år siden vi kvittet oss med en av de største skamplettene som finnes på vårt kollektive rulleblad.

Sterke oppfordringer

At forbudet mot seksuell omgang mellom menn var norsk lov fram til 1972.

Søndag ble det annonsert at det avlyste arrangementet likevel skulle finne sted, men på mandag. Stedet var Rådhusplassen. Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) kom med sterke oppfordringer til byens innbyggere om å møte opp. Statsråder varslet sin deltagelse.

Vi var med andre ord tilbake på sporet, og det lynraskt etter terroren.

Men mandag ettermiddag kom den forvirrende og kontroversielle kontrabeskjeden: Pride måtte nok en gang avlyses.

Det var Oslo politidistrikt som kom med det overraskende budskapet.

Politiet sa at de ikke kunne garantere for sikkerheten til deltagerne i paraden.

«Vi har en fortsatt uavklart situasjon».

De sa at dette bygde på vurderinger gjort av PST.

Dramatisk konklusjon

Det er PST som har trukket denne dramatiske konklusjonen på vegne av oss alle, faktisk også på vegne av det ordinære politiet.

Hva er egentlig PST?

Et spesielt opplegg. Vårt hemmelige politi. Rundt 600 ansatte. Tidligere het de til og med Politiets Overvåkingstjeneste (POT). Det var reinere ord for penga før.

Mens politietaten i Norge er delt opp i 12 politidistrikter, faglig ledet av Politidirektoratet, holder vi oss i tillegg med seks såkalte særorganer. Eksempler er Kripos, Økokrim og Politiets Utlendingsenhet. Alle disse er underlagt Politidirektoratet.

Ikke PST.

De er politifaglig og administrativt direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Særstillingen understrekes ved at PST også er opphøyet til å være sidestilt med Politidirektoratet.

Instruks

Den overordnede oppgaven i departementets instruks til PST lyder slik:

«Politiets sikkerhetstjeneste skal bidra til å sikre viktige samfunnsinteresser og gjennom sin virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelig velferd.

I instruksen fastslås det også at «Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste skal rapportere til Justisdepartementet om alle saker av viktighet».

På denne måten blir justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) godt kjent med PSTs ferske sjef Roger Berg, han er bare konstituert i stillingen, i disse dager møtes de trolig daglig.

Det er gode historiske grunner til at det er tett kontakt mellom regjeringen og «overvåkningen» i åpne, transparente, liberale demokratier. PST har potensielt en enorm makt, blant annet fordi de har lov til å overvåke norske borgere på norsk jord.

EOS-utvalget

For Norges del holdt det på et tidspunkt ikke lenger med nær kontakt mellom regjeringen og PST. Stortinget vedtok i 1995 en egen lov om kontrollen med de hemmelige tjenester – en parlamentarisk forankret kontrollordning for «etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste». EOS-utvalget ble Stortingets eget kontrollorgan for de hemmelige tjenester.

Dette førte også til opprettelsen Lundkommisjonen, som i sin rapport fra 1996 konkluderte med at det særlig i 1960- og 70-årene hadde pågått en omfattende ulovlig politisk overvåking fra Politiets overvåkingstjeneste (POT) av særlig personer, partier og organisasjoner på den politiske venstresiden.

EOS-utvalgets første medlemmer ble valgt av Stortinget i 1996. Navnet «POT» var etter alt dette så diskreditert at man i 2002 skiftet navn til det mer diskrete, nøytrale PST. Dette er en meget spesiell innretning, og målet er å holde politisk kontroll med de hemmelige tjenestene, som også inkluderer Forsvarets etterretningstjeneste, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Norge har altså lovfestet og institusjonalisert en kritiske holdning til vårt hemmelige politi.

Terrorsiktet

En av Oslos innbyggere, Zaniar Matapour (43), er terror- og drapssiktet etter å ha skutt og drept to tilfeldige personer, og skadet langt flere, natt til lørdag, i hjertet av Oslo. PST skal allerede i 2015 ha blitt klar over at Matapour var blitt radikalisert og var å anse som islamist.

Så sent som i april ble Matapour stoppet av politiet i bil sammen med den flere ganger straffedømte islamisten Arfan Bhatti (44).

Som i sin tur førte til at Matapour ble innkalt til en samtale med PST.

– Vi hadde ikke noen bekymring om at denne personen skulle begå det han gjorde i går. Snarere tvert imot, sa konstituert PST-sjef Roger Berg til VG i helgen, og la til:

– Vi hadde en samtale med ham, hvor vi vurderte voldsintensjonen. Sånn sett kan man si i ettertid at vi kanskje vurderte feil.

Her tror jeg Berg hadde stått seg på å stryke «kanskje» fra setningen. Noe tidligere statsminister Erna Solberg (H) fant grunn til å påpeke temmelig raskt.

I PSTs søkelys

Gjennom den perioden hvor Matapour var i PSTs søkelys i april og mai, var det full krise på toppen av PST.

Sjefen sjøl, Oslos forrige politimester Hans Sverre Sjøvold, var i hardt vær: I juni 2020 ble han ilagt en bot på 50.000 kroner av Spesialenheten for politisaker for overtredelse av våpenloven, etter en sak avslørt i VG.

Den 2. juni – to år og én dag etter at han tiltrådte – kom nyheten om at Sjøvold, med øyeblikkelig virkning, gikk av som PST-sjef, etter en nok en VG-avsløring som brakte fram nye opplysninger rundt Sjøvolds lovbrudd.

«Tjenesten trenger en sjef som har sin fulle og hele oppmerksomhet rettet mot å løse et meget viktig samfunnsoppdrag og i så måte ha samfunnets tillit. Dette er viktigere enn noen gang i den sikkerhetssituasjonen vi nå befinner oss i. Det har de siste ukene vært mye negativ oppmerksomhet rettet mot min person. Hensynet til PSTs tillit i samfunnet og omdømmet må gå først», skrev Sjøvold i pressemeldingen.

Det kan være grunn til å ta Sjøvold på ordet og stille spørsmålet:

– Hadde PST en sjef som hadde «sin fulle og hele oppmerksomhet rettet mot å løse et meget samfunnsoppdrag» i denne perioden?

Hvem vet.

Konstituert sjef

Konstituert PST-sjef Roger Berg hadde uansett ikke hatt mange dagene i sin nye jobb da skytingen begynte i Rosenkrantzgata.

I granskingsrapporten – den såkalte Gjørv-kommisjonen – etter terrorangrepene 22. juli 2011, konkluderes det på denne måten om PSTs innsats:

«Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22/7. Kommisjonen har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde ha avverget angrepet».

Kritikk, men frikjennelse, der altså.

For det ordinære, operative politiet var kommisjonens dom vond lesning:

Sviktet

«Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7».

Lørdag 10. august 2019 angrep 21 år gamle Philip Manshaus Al-Noor Islamic Center i Skui i Bærum. Han hadde før dette drept sin stesøster. Manshaus, som bodde i Oslo på dette tidspunktet, ble overmannet i moskeen før han rakk å gjøre alvorlig fysisk skade.

Et granskingsutvalg fastslo at PST hadde oppjustert faren for høyreekstrem terror den 27. juni, men at ferieavvikling i PSTs informasjonsavdeling gjorde at utsatte grupper og befolkningen ble varslet.

«Det bør ikke være slik at ferieavvikling blir avgjørende for tidspunktet for formidlingen», skrev utvalget.

I en bok skrevet av forfatteren og journalisten Anders Hammer står det:

«Mandag 12. august 2019 var det avtalt at PST-sjefen skulle intervjues om dette av en journalist i TV 2. Selv om muslimske samlingssteder var blant de mest utsatte, ble offentliggjøringen satt til én dag etter at den muslimske høytiden Eid startet. Det var to dager etter at Philip skjøt seg inn Al-Noor-moskeen».

Anarkisme

PST har vært meget insisterende på at folk bør holde seg unna uoffisielle Pride-markeringer etter terror-handlingen. De fleste av oss etterkom oppfordringen.

Min indre anarkist greier ikke annet enn å juble litt når folk som vil gå i Pride-parade trosser PST og øvrige autoritetspersoners råd slik tusener av Oslo-folk gjorde både lørdag og mandag. Min indre kjedelige og lovlydige liberaler har likevel en tendens til å vinne kampen om mine meninger.

Som samfunn har vi både rett og plikt til å være kritiske til PST og måten de løser sitt uhyre viktige samfunnsoppdrag på. Slik må det være, og slik er det også.

Samtidig er det PST vårt samfunn har gitt i oppdrag å utarbeide de offisielle trusselvurderingene vi må forholde oss til. PST har utpekt to grupperinger som de desidert farligste: Ekstreme islamister og høyreekstreme med voldspotensial.

Fikk hjelp?

PST er åpne på at de er usikre på om Zaniar Matapour hadde hjelp fra andre i planleggingen av skytingen. For eksempel andre ekstreme islamister i Oslo han skal ha hatt kontakt med de senere årene. Det er i seg selv meget skremmende.

Særlig fordi PST oppgir at de har hatt problemer med å få oversikt over disse personens gjøren og laden i dagene etter skytingen. Disse personene skal ha gjort seg utilgjengelige.

Da blir spørsmålet: Eksisterer det nå terrorceller rundt om i Oslo som venter på å komme ut og begå nye ugjerninger. Eller er grunnen til at de holder seg i skjul at de er redde for å bli knyttet til Matapour, siden de har hatt kontakt med ham?

PST vet ikke.

Men det er dette som er grunnen til at Pride-paradene er avlyste. De tar ikke sjansen. Det finner jeg det vanskelig å kritisere.

Jeg har en nesten ubegrenset forståelse for hvilken frustrasjon dette medfører. Selv kan jeg knapt vente med å komme meg ut i gatene med regnbueflagg for å feire kjærligheten og retten til å elske hvem man vil.

Sinne og frustrasjon

Jeg kan også forstå at mange retter sitt sinne mot politiet og myndighetene for avlysningene. Det føles som om vi gir etter for terror. Noen har tatt til orde for å koble inn Forsvaret, ved for eksempel Heimevernet, hvis det er sånn at politiet har for små ressurser til å sikre Pride-arrangementer. Jeg tror ikke dette er veien å gå, for å si det forsiktig.

Regjeringen ved justisminister Mehl varslet allerede mandag en evaluering av PST og politiet etter Oslo-skytingen. Det er et godt og riktig signal. Så går jeg ut fra at hun også forteller PST at det er en grense for hvor lenge dagens unntakstilstand kan vare. Inntil den er over gjør vi klokt i å følge PSTs råd.

Et samfunn som trues vil alltid stå i spennet mellom frihet og sikkerhet. I korte perioder kan vi tåle å velge sikkerhet over frihet. Men i det lange løp må vi alltid velge friheten.

Les også

Scener fra en terrornatt

Les også

London Pub: En sliten kjellerbar, som er ganske så romslig

Les også

Når terroristen skyter tryggheten i fille