– «Storbynatt» handler om Oslo fordi vi vet at den handler om Oslo, sier Lars Klevstrand til Avisa Oslo.

Diktet snakker om gasslykter, brostein og trikkeskinner, og også Bergen hadde trikk da Rudolf Nilsen skrev det i 1925. Men det er ingen tvil om hvilken by arbeiderdikteren Nilsen hadde hjertet i.

– Det er mulig det er en myte, men det fortelles at Nilsen, da han var på hyttetur med venner i Lørenskog, gjerne satt alene og skrev lengselsfulle dikt om hovedstaden, forteller Klevstrand.

Hvilken låt er den beste som finnes om byen vår?

Hvilken sang, hvilket stykke musikk, er det som fanger og formidler følelsen av Oslo best?

Dette spørsmålet skal vi i Avisa Oslo avgjøre én gang for alle.

Vi har kranglet oss frem til en liste på totalt 50 Oslo-sanger av det mest umistelige slaget. Ved hjelp av leserne våre skar vi ned utvalget til 30 sanger, og i tida framover vil vi daglig presentere låtene – fra plass 30 og fram til vi har kåret «Tidenes Oslo-låt».

Nilsen (1901-1921) var en av de aller første som skrev varmt om det urbane Norge.

– I Norge var det naturen og det nasjonalromantiske som skulle hylles. Fjordene og fjellene. I tillegg til å være urban, er «Storbynatt» er ukristelig: Han skriver om at i byen er «alt er skapt av menneskehender» og at «ingen stjerner blinker gjennem natten, som stumme trusler om en evighet / Her hvisker ikke mulmet mot mitt øre / sin uforståelige hemmelighet».

Med andre ord: Den revolusjonære Nilsen satt mennesket foran gudene, og fant trygghet i det mennesket selv hadde skapt selv: Byen og samfunnet.

Nilsen sto i fare for å gå i glemmeboken i 1973, da Klevstrand, Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Steinar Ofsdal og Carl Morten Iversen ga ut «På stengrunn – 12 sanger av Rudolf Nilsen». (Det kom et oppfølgeralbum – «På gjensyn: 17 nye sanger av Rudolf Nilsen» – 46 (!) år senere, i 2019).

Der er ingen overdrivelse å hevde at platen, som solgte svært godt, introduserte Nilsen for flere nye generasjoner.

– Han ble vekket til live av det som da var en sterk venstrerørsle, sier Klevstrand.

– Vi kunne velge fra øverste hylle i produksjonen hans, og vi bestrebet oss på å reflektere alle sidene ved ham: Satirikeren, ironikeren, den politiske dikteren. Og ikke minst, som i «Storbynatt», kjærligheten han hadde til byen og menneskene.

Melodien kom til Klevstrand på en flyreise til Nord-Norge.

– Den begynte å synge i meg, og jeg hadde notekunnskap nok til å skrive den ned. Vi øvde ikke så mye før vi spilte den inn. Men Lillebjørn og jeg fant frem til den karakteristiske gitarfiguren, og Steinar Ofsdal fargela med cello. Innspillingen fanger nattestemningen.

Klevstrand spiller fremdeles «Storbynatt» på konserter.

– Gjenkjennelsen er der, også på mindre steder. Jeg er ikke med på at det er tette skott mellom by og land i Norge. Vi deler hverandres virkeligheter.