– Dette er Oslos kjendiskirkegård, forteller Anne Østgaard.
Vi møter forfatteren og forlagsmedarbeideren i Cappelen Damm på Vår Frelsers gravlund i hjertet av Oslo.
Her ligger de på rekke og rad. Ibsen, Wergeland og Munch. Mange av Norges mest kjente kunstnere og politikere har fått plass på denne lille forhøyningen, Æreslunden, rett bak gamle Deichmanske bibliotek.
Dødens fascinasjon
– Jeg har alltid vært tiltrukket av kirkegårder. Syns det har vært veldig spennende å se på gravstøtter, lese navn, fødsels- og dødsår. Kanskje ligger det et barn begravet der, det setter i gang tankene hos meg. Hva skjedde? Hvorfor vokste ikke dette barnet opp?
– Jeg kan ha en oppdagelsesferd på en kirkegård, legger hun til.
Iført en lang, fiolett kåpe og håndvesken over armen forteller Anne hvorfor hun har gitt ut en diktsamling om nettopp døden.
– Jeg har alltid vært fascinert av litteratur som på ulike måter har omhandlet døden, både prosa og dikt. Og jeg vet at det finnes mange diktsamlinger og antologier som handler om sorg, rene trøstedikt, men jeg har ikke sett noen diktsamling hvor det er samlet dikt som rett og slett handler om døden. Både i all sin gru, og i et bredt perspektiv der både humor og det sorgmuntre har plass.
Kjendisfotograf fortviler over paradegaten Karl Johan: – Stakkars Oslo
Samlet sine favoritter
Hun har derfor samlet nærmere 100 dikt av litt omkring 50 ulike forfattere. Noen av diktene har hun skrevet selv, andre er det forfattere som Karin Fossum, Lars Saabye Christensen, Alf Prøysen, Jens Bjørneboe, Tove Ditlevsen og Georg Johannesen som står bak.
De eldste diktene er skrevet for flere hundre år siden. De fleste forfatterne er norske.
– Det er absurde dikt, bisarre dikt, komiske og humoristiske dikt, groteske, men selvfølgelig også triste og sorgmuntre dikt.
Hun syns det er interessant å se hvordan forskjellige forfattere nærmer seg døden.
Anne fikk ideen til boken da hun gikk på kurs hos Human-Etisk Forbund for å bli autorisert gravferdstaler.
Som gravferdstaler møter hun mennesker om nettopp har mistet sine nærmeste.
– Jeg er på en måte et alternativ til en prest eller en imam. Mitt oppdrag er å møte de sørgende og pårørende med empati, omsorg og interesse. Jeg skal lytte- og stille spørsmål om avdøde slik at jeg kan skrive en tale som tegner et bilde av et helt menneske, og et helt, levd liv. Jeg skal også være rådgiver i forhold til innholdet i seremonien. Musikkinnslag, minneord fra nærstående, og kanskje opplesninger av et dikt eller annen egnet tekst. Jeg syns det er interessant, givende, men også krevende. Og jeg tar det på største alvor, men ikke gravalvor, skyter hun inn.
– Man skal få tilhørerne til å humre, like mye som å røre dem. Men mye kommer an på omstendighetene.
Hun syns det er viktig at det i vår sekulære tid fins et alternativ til det religiøse og kirkelige når man skal farvel med sine kjære. Og hun opplever at ikke et dødsfall er likt.
– Der jo forskjell på hvem man tar avskjed med. Er det et barn eller et ungt menneske. Et dødsfall ligner ikke på et annet. Det kan ha vært en brå og brutal død, eller et gammelt menneske som dør, mett av dage. Alvor og respekt må alltid ligge i bunnen.
Snakk sammen
Selv syns hun vi må bli flinkere til å snakke om døden. Hun håper «Dødsdikt» kan hjelpe oss med dette.
– Jeg håper denne samlingen kan være en håndsrekning til en større fortrolighet med døden, og en invitasjon til å snakke mer om døden. Det er et faktum at vi alle skal dø, det er det eneste sikre her i verden, utover det at vi blir født, understreker hun.
Hun hutrer i den kalde vinden på Vår Frelsers gravlund. Grav på grav så langt øyet kan se. Uendelig mange og ulike menneskeskjebner ligger begravet her. Historier som vil bli glemt med tiden. Kanskje til og med av de nærmeste til den døde. Det er en av grunnene til at hun skulle ønske vi ble flinkere til å møte døden med åpne øyne.
– Jeg har inntrykk av at mange kvier seg for å snakke om døden. De syns det er vanskelig. Selv i nær familie der kanskje én er alvorlig syk og fått en dødsdom, så leker alle «glad-leken», går rundt grøten. Ingen sier det som det er. Og når den døde er død, da er det definitivt for sent å ta farvel, snakke ut, avklare, også praktiske ting, sier hun og rister litt på hodet.
Hun har møtt mange pårørende som angrer på at de aldri tok den viktige, og kanskje også forløsende og gode, samtalen.
– De sliter etterpå, fordi de aldri fikk tatt avskjed, spurt om ting. De oppnådde ikke den nærheten og fortroligheten de hadde oppnådd om de hadde turt å snakke om døden. Mange tror de tar hensyn, men så er det kanskje hensynsløst.
I stå etter et år med pandemi: – Vi går en krevende tid i møte
Våg å være nær
I vår tid har døden har blitt profesjonalisert. Mister du en av dine nærmeste dør de ofte på sykehus eller sykehjem, der de blir tatt hånd om av profesjonelle helsearbeidere.
– Jeg har hørt om pårørende som gjerne har villet være med å stelle den døde, men har blitt avvist- nærmest jaget ut, fordi den avdøde betraktes som institusjonens eiendom. Og pårørende, som i det øyeblikk en gammel mor eller far trekker sitt siste sukk på sykehjemmet, får en halvtime på seg til å tømme rommet, slik at en ny pasient kan flytte inn. Det er jo uhørt!
Hun tror folk har et behov for å snakke mer om døden. Og håper hennes bok, med så mange ulike tekster og innganger til døden, kan bidra til gode samtaler.
– Og til sinnets munterhet, avslutter hun smilende.