Innlegget er delt tidligere med tittelen «Jeg har min måte å være norsk på. Det er det som gjør meg til meg».

En høstdag i 2015 satt jeg på toget og snakket med en flerkulturell venninne på telefon. Det var en befriende samtale, om det å stå mellom - i vårt tilfelle - tre verdener. Hun forsto meg, for også hun hadde kjent på å være annerledes. Jeg gikk av toget med en god følelse.

– Hallo! Hallooo?!

Jeg snudde meg. Damen som satt ved siden av meg på toget viftet med hendene.

– Du må slutte med det tullet der, sa hun bestemt.

Jeg så på henne med store, forvirrende øyne.

– Du er jo norsk! Slutt å si at du også er iraner og aserbajdsjaner. Det der må du legge bak deg.

Fortsatt paff prøver jeg å finne de riktige ordene.

– Jeg kan da velge min egen identitet selv?

– Du har iranske aner, men du bor i Norge nå. Tull å holde på sånn.

Plutselig var følelsen av den befriende samtalen borte. Heller ikke venninnen min og jeg hadde vært enige om én merkelapp, men det var forståelse for at man skulle få definere den selv.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Hvorfor er jeg annerledes?

Jeg har ikke alltid sett på det som en berikelse å vokse opp mellom flere kulturer. Dette gjelder spesielt gjennom barndommen og tidlig tenårene, hvor jeg først ikke skjønte hvorfor jeg ble behandlet annerledes, og deretter ble opptatt av å finne ut «hvor» jeg hørte hjemme.

Som «ett av barna» fra asylmottaket, tror jeg de fleste av oss var et lett mål for mobbere på barneskolen, i og med at vi var nye i Norge og ikke kunne språket. År 2001, på asylmottaket i Hallingdal, er mitt første minne om å være annerledes. Jeg var åtte år.

Noen ganger kunne jeg glemme meg bort og brette opp ermene, og de mørke hårene kom til syne. Det «fikk meg til å se ut som en mann», og ble et tema hele klassen kunne le av. Etter ferier fikk alle barna i klassen gave fra eleven som hadde vært på utenlandstur, bortsett fra oss barna fra asylmottaket.

Andre ganger kunne det være alvorligere hendelser, som dytting og lugging, «fordi jeg bodde på asylmottaket».

Dette var tross alt barn, og man kan tygge på erfaringene og komme seg videre. Andre minner, som er vanskeligere å fordøye, er da jeg gikk i 17. maitog for første gang. Faren til en jente i klassen kjeftet på datteren for å gå ved siden av meg i toget. Hun fikk streng beskjed om å gå forbi meg, og gå ved siden av de norske jentene.

Jeg konkluderte med at dette var fordi jeg bodde på asylmottaket. Det var fordi vi ikke hadde noe hjem. Det ville ordne seg når vi flyttet herfra, tenkte jeg. Da ville jeg bli som alle andre.


Jeg nevner ikke disse hendelsene for å snakke om mobbing eller innta en offerrolle, men for å prøve forklare hvordan de formet tankegangen min.

Mindre verdt enn etniske norske

Jeg tenkte oppriktig at vi med ikke-vestlig utseende var mindre verdt, enn de hvite etnisk norske.

Venninnen min fra asylmottaket, som hadde bosnisk bakgrunn, hadde mørkeblondt hår og blå øyne. Hun kunne blende inn med de andre etnisk norske i klassen, og ble ikke mobbet på lik linje som oss andre. Hun var derfor verdt mer enn oss andre, tenkte jeg da. Dessuten ble hun ikke like brun som oss på sommeren. Jeg passet ekstra godt på å leke i skyggen i sommerferiene.

Etter hvert som vi fikk oppholdstillatelse og flyttet til Spikkestad, der det ikke var noe tegn til mobbing og utenforskap, hadde jeg likevel den samme tankegangen med meg. Når de andre jentene i klassen snikprøvde jakkene til guttene som hang i gangen, gjorde jeg ikke det. Jeg tenkte at de ville tro at jeg var skitten. Jeg prøvde også å ikke sitte for nærme noen, i tilfelle de synes jeg var ekkel. I mitt hode hadde de rett til å tenke at jeg var ekkel, fordi jeg ikke var etnisk norsk.

Ble ikke sett på som norsk

Frem til videregående skole, gikk jeg på en barne- og ungdomsskole der jeg var en av de veldig få med minoritetsbakgrunn, og hadde ingen nære venner som ikke var etnisk norske. Det gjorde at jeg, til tross for mitt ikke norske-utseende, ville være mest mulig «norsk». Dette uten at jeg hadde definert hva det ville å si å være norsk for meg.

Uansett hvordan jeg kledde meg, spiste ribbe til jul, fikk 6 på norskeksamen, og hadde nynorsk frivillig på skolen for å ikke ende opp utenfor, ble jeg liksom aldri sett på som norsk. Det gjaldt også for så vidt for uansett hvor mange par ski jeg eide også.

«Dere har tatt over ungdommene våre, nå tar dere over fjellene våre også», ropte en dame til meg en dag jeg ventet på toget med slalåmskiene mine.

Det var ikke lenger bare opp i hodet mitt. Jeg ble jeg faktisk sett på som annerledes av andre. Hva var det som var så annerledes med meg da? Vi hadde kjøpt oss hus. Jeg hadde fortsatt brune øyne og markant nese, men hårene på armen hadde jeg fjernet for lengst. De tykke brynene hadde jeg fått mamma til å fikse på også.

Annerledes på en god måte

Det var da jeg flyttet til New York for å studere, at jeg opplevde at det var positivt å være annerledes. Da de andre studentene spurte meg hvor jeg var fra, svarte jeg Norge. De synes ikke jeg så norsk ut. Jeg er egentlig fra Iran og Aserbajdsjan, svarte jeg da. Dette synes de var interessant, og stilte meg spørsmål om politikken og historien til Iran. Jeg ble derfor inspirert til å lære mer om landet jeg ble født i.

Jo eldre jeg ble, jo mindre «flaut» er det å være annerledes. Det er nok en universal følelse for de fleste av oss, uansett om vi er en del av minoritet eller majoriteten. Man blir mer komfortabel med å være seg selv, og dyrke den man er.

Etter mange utenlandsopphold i møte med ulike mennesker, utallige bøker og artikler, iranske nyhetskanaler fra London, masteroppgave om kvinnekampen Iran, har jeg innarbeidet meg kunnskap som bare jeg med min bakgrunn kan. For å snakke om Iran, eller noen andre land, handler om å kontekstualisere de kulturelle, historiske og politiske koblingene. Det er noe jeg kan være god til på grunn av min kulturforståelse og språkferdigheter. Dette får meg til å føle meg annerledes, på en god måte.

Å være fargeblind er ikke målet

Det tok meg lang tid å komme til et sted der jeg aksepterte og synes det var positivt å være minoritet. Å være annerledes.

Jeg har klart å definere min måte å være norsk på, som kanskje du kan være uenig i. Og det er greit, men denne annerledesheten vil jeg gjerne ta med meg videre, for det er den som gjør meg til den jeg er. For meg er det noe å positivt å være minoritetsjournalist, minoritetsdirektør eller minoritetsredaktør. Da vet man at det er en som har litt ekstra bagasje med kunnskap.

Å ikke se «farge» er ikke målet. De som sier at de ikke ser farge, er en del av problemet. Ved å ikke se farge, neglisjerer man opplevelsen av annengjøring minoritetsgrupper går gjennom. I tillegg til at man ignorer den unike kunnskapen og erfaringen vi har med oss. Realiteten for oss med minoritetsbakgrunn er at vi blir dømt fra et kollektiv kriterium, uansett hvem vi er. Jeg er ateist, men på grunn av mitt utseende fra Midtøsten, kan jeg bli tatt for å være muslim. Ikke at det er noe galt med det, men det er ikke den jeg er. Jeg kan ha lang utdanning og betale skatt i Norge, men jeg vil ikke bli dømt ut ifra talent og innsats av alle. Hvis du ikke ser det, er det nok fordi det ikke er din realitet å se.

Min hudfarge diskvalifiserer meg ikke fra noe som helst, men det er holdningene til min hudfarge som gjør det.

Nå er året 2022. Jeg kaller meg selv for perser, aserbajdsjaner og norsk om hverandre. Nei, jeg er ikke fra Norge, men jeg elsker demokratiet i Norge like mye som jeg elsker ribbe. Jeg elsker det åpne samfunnet, hvor vi alle kan få lov til å ha ulike politiske meninger, uten at man blir fengslet eller torturert for det.

Men du kan også spørre meg om hvordan det er å vokse opp i et diktatur, eller hvordan man lager den beste persiske risen med sprø bunn, så kan vi ta en prat og drikke chayi med rosevann og safran.

Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten.

Les også

Takk for meg, helsevesenet. Jeg kommer aldri tilbake!

Les også

Norsk nok for de svina?

Les også

Pandemien vil blekne dersom retorikken mot uvaksinerte fortsetter

Les også

Da voksenlivet sto på trappene, stengte Norge ned. Jeg er redd for skjebnene vi etterlater