Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I kjølvannet av drapet på den psykisk syke mannen på Bislett, samt at vi befinner oss i måneden der menns helse er i fokus, så er det naturlig at det dukker opp både statuser og delebilder om menns psykiske helse og oppfordringer om å sjekke inn med kompiser.
Det er selvfølgelig viktig å drive folkeopplysning og å skape bevissthet om menns psykiske helse, men hvor mange er det som faktisk sjekker inn med kompiser? Og om de gjør det, overlater de da ansvaret til kompisen ved å foreslå at vedkommende tar kontakt om han har lyst til å finne på noe eller bare ta en prat?
Om kompisen din sliter med angst og kanskje dårlig samvittighet fordi han ikke mestrer hverdagen, tror du at det å legge ansvaret for kontakt over på ham vil bringe ham ut av håpløsheten han sitter fast i, eller tror du kanskje det kan påføre ham enda mer angst og enda dårligere samvittighet?
Det føles sikkert godt å drive folkeopplysning og å være den som rekker ut en hånd, men for å utgjøre en forskjell kreves det handling og innsats, det fordrer en vilje og et ønske om å ikke bare rekke ut en hånd, men å ta tak i hender som i kamp med mørke tanker har endt opp som krampaktige, sammenknyttede never.
Jeg må også legge til at når det kommer til engasjementet rundt menns psykiske helse, da spesielt slik det gjenspeiler seg i sosiale medier, så opplever jeg at det med noen få unntak bare er kvinner som engasjerer seg. Man kan selvfølgelig lure på hvor engasjementet til mennene er?
Samtidig, og dette er viktig, spesielt siden menn har et rykte på seg for å ikke snakke om følelser, når jeg har trengt noen å prate med, som en voksen mann, så har min erfaring vært at det med noen få unntak bare er menn som er oppriktig interessert og viser vilje, og et ønske om å rekke ut en åpen hånd for å ta tak i knyttede never.
Innlegget ble først publisert på Facebook og er gjengitt med Maaz Ahmeds tillatelse.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Maria Mena: Å få plass hos psykiater redder livet mitt, men jeg sitter med verdens bitreste smak i kjeften.
– Åpenbart at det i Oslo hele tiden befinner seg mange eksplosive menn i stand til å begå plutselig, meningsløs vold
Ingen kamerater kom på besøk. Ingen hadde tid til å prate. Da begynte jeg å tenke på det mora mi sa
