Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
17. mai holder Olga Shamshur Flydal denne talen ved Camilla Collet-monumentet i Slottsparken.
Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!
Etter snart 20 år som ukrainer i Norge er det med stor ydmykhet og takknemlighet jeg står her i dag. Takknemlighet for at jeg kunne bo i, og elske dette landet. Takknemlighet for å bli kjent med så mange fantastiske folk, så mange fremragende kvinner og rollemodeller, også de som fortsatt lever i ånden, som Camilla Collett.
Du Camilla, var Norges første offentlige feminist – og er en som jeg har beundret lenge. Du ytret deg gjennom hele ditt forfatterskap på vegne av det utsatte menneske. «Men tale vil jeg nu!» ropte du gang på gang.
Hvem ville du ha talt på vegne av i dag? Tross enormt fremskritt på velferd- og likestillingsfronten i Norge, er ulikhet, diskriminering, og negativ sosial kontroll til stede i vårt samfunn også i dag, og mange kamper venter.
Krig i hjertet av Europa
I år oppleves 17. mai, og verdiene dagen representerer som enda mer omfattende. Kanskje fordi at verden har rykket oss nærmere, med en krig i hjertet av Europa. Og jeg kan tenke at i dag er det ofrene i Ukraina-krigen som trenger en beskytter av Camilla Colletts støpning - en som kan tale deres sak i den norske offentligheten.
Det er millioner av ukrainske flyktninger som prøver å finne fred i ukjente stuer rundt om i Europa. Det er kvinner og barn som gjemmer seg i tilfluktsrom i beleirede byer, uten tilgang til mat, vann og legehjelp. Det er de voldtatte kvinnene fra Butsja, som står frem med sin stemme som eneste våpen. Det er de stemmeløse - tusenvis av drepte sivile i alle aldre - som er avhengige av at andre skriver deres navn og historier inn i arkivene.
For det er viktig å dokumentere alle krigsforbrytelser begått av Russlands ledere og militære, for å vite, huske, og for å bruke som ugjendrivelige bevis i et rettsoppgjør jeg er sikker på at kommer.
En bølge av frivillighet
Krigen i Ukraina utløste en formidabel bølge av frivillighet i Norge. Ved et sammentreff skjer dette i et år som er formelt erklært som frivillighetens år. Og for en dugnad det er!
Ansatte i etater og kommuner jobber på spreng. Nordmenn åpner sine hjem, skaper møteplasser for flyktninger, barn baker muffins og selger lekene sine for å samle inn penger. Psykologer donerer gratis timer. Det samme gjør frisører og tolker.
For mange har det aldri vært enklere å hjelpe, å bry seg, kanskje fordi krigen har rykket så nært på oss. Men krigen kan også oppleves som overveldende og føre til handlingslammelse.
Vis omsorg, ta ansvar
I ett av sine essays bruker Collett utrykket «kommuneansikt.» Hun beskriver det som noe besteborgeren tar på seg i møte med den fattige. Det er lett å forstå hva hun mener. Alle prøver innimellom å legge ansiktet i nøytrale folder for å slippe å se – og dermed slippe å ta ansvar for det vi ser. For hva kan lille jeg gjøre i møte med verdens smerte og urett, eller brutal krig? Dessuten har vi alle våre egne kamper i hverdagen.
Ordet kommune kommer fra latin. Prefix com betyr felles, eller offentlig, og munus betyr tjeneste, plikt, eller gave. Hos Collett betyr kommuneansikt uviljen til å vedkjenne seg vår felles plikt. Jeg skulle ønske at betydningen av ordet kommuneansikt heller ble at man smiler med øyene, åpner sitt hjerte, og tar sin del av ansvaret som samfunnsborger. For vi alle er en del av det norske samfunn, og dagen i dag er både en skjønn påminnelse om det, og en energi-boost!
Derfor kommer jeg i frivillighetens år med denne oppfordring til dere: vis omsorg, ta ansvar. Det finnes så mange måter dere kan bidra på. Stå opp for det utsatte individet, uansett hva som er din hjertesak. Stå opp for deg selv og rop med Camilla Collett: «Men tale vil jeg nu! Tale, og handle.»
Takk, Camilla, for at du har vist at det vakre kan spire frem om vi tør bruke vår stemme!
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten.
Til alle muslimer i Norge
Kjærlighetssorg på CVen
Som adoptert vet jeg en ting eller to om å stå i midten
