En av Zahidas største motivasjonsdrivere for å komme seg ut i jobb, var å forbedre norsken sin.
– Når jeg møter andre innvandrere som har vært i Norge lengre enn meg, men som ikke snakker norsk, sier jeg til dem at de må snakke masse norsk. Det gjør ingenting at den ikke er perfekt, eller at de snakker feil.
– Snakk med barna, se på norsk TV, sier jeg til dem. Hvis vi bor i Norge, må vi lære oss norsk. Det synes jeg er viktig.
Begge sønnene til Zahida er født og oppvokst i Norge. De er hennes største hjelpere, både når det kommer til å rette opp norsken, og for å lære å lese.
Retter seg mot innvandrerkvinner
Etter at sønnene hadde blitt så store at de i større grad klarte seg selv, ville Zahida ha et annet mål for dagen enn å bare holde hjemmet rent, og maten klar.
Det var NAV-tiltaket «Jobbsjansen» som førte til at 43-åringen kunne komme seg ut av huset, til vaskeriet på Mortensrud hvor hun vasker, tørker og bretter tekstiler til restaurantbransjen. Og hvor hun er sosial med kollegaene sine.
«Jobbsjansen» retter seg mot hjemmeværende kvinner som er langt fra arbeidslivet, og som ikke er født i Norge.
Ann-Kristin Myklebust er prosjektleder og teamkoordinator for Jobbsjansen i Søndre Nordstrand. Hun var også veileder og jobbspesialist for Zahida.
Vi møter henne på Mortensrud senter, sammen med Zahida og to andre fra «Jobbsjansen».
– Svært suksessfullt
Myklebust forteller at tiltaket har vist seg å være svært suksessfullt.
– I år hadde vi den høyeste suksessraten til nå – hele 79,5 prosent av deltagerne kom seg ut i arbeid eller utdanning. Og dette midt i en pandemi!
Myklebust brenner for tiltaket, som hjelper det som kan tilsies å være den svakeste arbeidssøkergruppen i samfunnet.
Hun forteller at relasjonene hun skaper med «Jobbsjansen»-kandidatene, er helt spesielle:
– Vi er der for dem når de trenger det. Det nytter ikke å si at man ringer tilbake om to dager. Og så blir jeg nesten like glad som dem når de får seg en jobb. Det er supergøy.
Selv om Zahida ble skrevet ut av programmet idet hun fikk seg jobb, har de fortsatt god kontakt.
– Hun er veldig flink, og hjelper meg. Hun er ikke veilederen min lenger, men jeg får fortsatt god støtte og hjelp av henne.
Gir selvtillit
Myklebust forklarer at deltageren i utgangspunktet skriver en kontrakt på to år, men at den avsluttes idet deltager kommer i jobb eller utdanning.
Hun forteller at selvtillit ofte er nøkkelen: Å hjelpe kvinnene til å tro på seg selv.
– Store deler av jobben som veileder handler om å heie og å støtte. Vi jobber tett med ektemenn og barn, for at de igjen skal vise støtte til mor som vil ut i jobb.
– Og så gjør vi det vi kan for å øke selvtilliten til deltagerne. Mange har ingen eller lav utdanning, og har kanskje aldri hatt en jobb før.
De sier kanskje «jeg kan ingenting», men de har god erfaring med å betale regninger, vaske, ta vare på barna og lage mat hjemme. De kan mer enn de tror.
Ann-Kristin Myklebust
Gry Frimann er medeier i vaskeriet Cridthvidt på Mortensrud, hvor Zahida jobber.
Hun forteller at jobben er perfekt for dem som ellers ville falt ut av arbeidslivet.
I veldig mange år har vi tatt inn ansatte gjennom tiltak som «Jobbsjansen». Dette er mennesker uten særlig mye arbeidserfaring.
Gry Frimann, Zahidas sjef
Årsaken til at hun velger å plukke ansatte fra slike tiltak, og ikke lyser ut stillingsannonser, er tosidig:
Vi har en arbeidsplass hvor det er rom for å gi den typen arbeidstakere ansettelser. Vi ønsker å gi dem muligheten, fordi vi kan.
Gry Frimann, Zahidas sjef
Frimann forteller at de har svært lavt sykefravær, og at medarbeiderne gjerne blir i jobben i 5-7 år som snitt.
På vaskeriet kan de finne seg gode kollegaer, og skape et miljø sammen.
Når det gjelder Zahida, er sjefen storfornøyd:
Hun er veldig lojal og pliktoppfyllende, og viser en veldig glede over det å jobbe her. Vi er veldig fornøyde med henne.
Gry Frimann, Zahidas sjef
Hun mener at tiltak som «Jobbsjansen» er en vinn-vinn-situasjon:
Hvis man vil at integrering skal fungere i Norge, så må vi gi plass i arbeidslivet. Det er her de får kulturen og språket inn.
Gry Frimann, Zahidas sjef
Avisa Oslo møter også Sangok Andersen (42) på Mortensrud senter.
Sangok kom til Norge fra Sør-Korea for ti år siden.
Hun flyttet hit for kjærligheten, og er gift med en dansk-norsk mann.
Gjennom «Jobbsjansen» fikk hun sin første jobb i Norge, etter ti år med søknader og avvisninger.
Selv om hun hadde både utdanning og arbeidserfaring, opplevde hun at det var umulig å få seg jobb i Norge.
Det var umulig fordi jeg ikke snakket flytende norsk. Jeg kunne ikke konkurrere med nordmenn.
Sangok Andersen
Nå jobber hun i et vikariat som kontorstøtte for Bydelsadministrasjonen i Oslo kommune.
Jobbspesialist Henriette Bugge var hennes veileder, og forteller at det hele gikk lynraskt, så fort hun fikk litt støtte og veiledning:
Hun ble med i programmet i november 2020, og etter en måned fikk hun seg jobb.
Henriette Bugge, jobbspesialist i «Jobbsjansen»
Du smeltet jo hele kontoret når du kom på intervjuet. Du var så rolig og reflektert.
Henriette Bugge, jobbspesialist i «Jobbsjansen»
Hun ser bort på Sangok, som smiler bredt.
Jeg trodde ikke at jeg kunne få meg en jobb i Norge. Jeg føler meg kjempebra.
Sangok Andersen
Ikke en hvilepute
Bugge hjalp til med å skrive CV og søknad, og å finne stillinger som åpnet for personer med minoritetsbakgrunn.
Hun forberedte Andersen på intervjurunder, og var selv med på intervjuet for stillingen hos Bydelsadministrasjonen.
Veilederne presiserer at «Jobbsjansen» ikke er en hvilepute:
– De må gjøre en skikkelig innsats selv, forteller Bugge.
Myklebust er enig:
– Vi er et team. Det er ikke slik at jobbspesialisten gjør alt for deltagerne.
Motivasjonen er ikke bare lønna
Sahirah (43) er nok en solskinnshistorie.
Etter å ha kommet til Norge fra Pakistan for femten år siden, var det først i januar 2021 at hun fikk en fulltidsstilling.
Det var NAV-tiltaket i Søndre Nordstrand som hjalp henne inn i jobben.
– Jeg jobber som smittesporer for Oslo kommune, og føler meg veldig stolt over det.
I flere år har hun jobbet i ulike engasjementer og vikariater.
Selv om alt hun vil er å jobbe, kunne hun se langt etter en fulltidsstilling eller fast ansettelse.
– Jeg jobbet som ringevikar i en barnehage i åtte år, men fikk aldri tilbud om fast jobb, selv om de sa at de var fornøyde med meg. Jeg har søkt på alle stillinger jeg har kommet over, uten å få en eneste en.
Også for Sahirah, er det å kunne forbedre norskkunnskapene sine en viktig driver.
– For meg er ikke penger det viktigste. Det viktigste for meg er å komme meg ut for å snakke med andre mennesker, og ikke være hjemmeværende. Og siden jeg bor i Norge og skal bli værende her, vil jeg snakke så godt norsk som mulig.
– Man lærer mye av å møte nye mennesker. Det er viktig å ha en jobb.