– Veldig mange spør meg om det går bra. Selvfølgelig gjør det ikke det: Jeg tror de fleste russere skammer seg over denne krigen. Det er ikke gøy å bære den skammen hver eneste dag, forteller Olga.
Olga har bodd mange år i Oslo, men både broren og moren hennes bor fortsatt i Russland.
Hun forteller om hvordan krigen har påvirket familien.
– Familien min er litt av alt
Olga ble født i Kasakhstan, men etter landets løsrivelse fra Sovjetunionen flyktet familien til Russland. Moren hennes og broren bor fortsatt i Russland.
I 2006 flyttet de til Oslo, og hun pendler nå mellom jobb her og hjemmet i Spania.
– Min bestefar er fra Ukraina. Selv er jeg født og oppvokst i Kasakhstan, før vi rømte til Russland. Familien min har ulike røtter: Vi er ikke bare russere eller ukrainere, eller bare norske, vi er litt av alt, forteller Olga.
Hun har alltid hatt nær kontakt med familien i hjemlandet. Men de siste årene har det vært vanskelig å reise på besøk.
– Jeg har ikke vært i Russland på fire år. Først på grunn av korona og restriksjoner, og så kom krigen. Mamma er syk og ganske gammel, og broren min har akkurat fått en baby jeg ikke har møtt. Det er veldig trist å ikke få se familien min, sier Olga og tar en pause før hun fortsetter:
– Pappaen min døde av korona, men jeg fikk ikke reist ned for å gravlegge ham. Det er ikke bare å hoppe på et fly lenger.
Sperret morens europeiske bankkort
I mange år har Olga hjulpet moren sin. Hun er gammel og syk, og trenger hjelp for å ha råd til medisinene sine. Nå er bankkortet hun har fått av datteren sperret på grunn av krigen.
– Jeg har hjulpet henne så hun kan kjøpe det hun trenger til mat for hun har ikke nok selv. Nå har alle prisene økt. Hun forteller meg at hun må beregne hvor mye penger hun kan bruke hver dag, forteller Olga.
– Jeg ba mamma gå og ta ut penger de første dagene av krigen, men hun er syk og klarer ikke alltid å gå. Så ble bankkortet sperret, forteller Olga fortvilet.
Nå håper hun at en venninne i hjembyen skal hjelpe henne via overføringer fra Olga.
– Hun snakker ikke engang med sine egne ord
Men krigen har ikke bare økt den fysiske avstanden mellom Olga og moren.
– Siden moren min er veldig syk, er hun mye inne. Hun sitter ofte foran tv-en hele dagen og tror på alt de sier der. Hvis vi prøver å snakke med henne om krigen blir vi bare uvenner. Hun snakker ikke engang med sine egne ord. Første gang jeg hørte henne snakke om krigen ble jeg sjokkert. Alle vennene mine i Russland har god oversikt og snakker ganske fornuftig om krigen, sier Olga og tar en pause før hun legger til:
– Moren min er det første mennesket jeg har snakket med som tror på alt massemediene i Russland sier.
Olga er tydelig preget når hun snakker. Stemmen skjelver litt. Hun forteller at hun snakker med de hun kjenner i Russland. Via VPN-tjenester, chatter hun med flere som er fortvilet og redde.
– Mange som bor i Russland vet ikke hvordan de skal snakke om krigen engang. De er redde for hvilke konsekvenser det kan få. På sosiale medier må de fremstå nøytrale. Men de sier at å leve der er som å leve med tikkende bomber. De aner ikke hva som vil skje fremover og er redde for barna sine og seg selv, forteller hun.
Krigen er veldig synlig i Oslo
Også her i Norge er krigen alltid tilstedeværende.
– Jeg har mange venner som jobber frivillig. Det føles nok veldig nært for mange. Alle prøver å hjelpe. Alle er berørt.
Olga pendler mellom Norge og Spania, og forteller at det er stor forskjell på hvor tilstedeværende krigen er i de to landene.
– Når jeg lander i Norge, så blir krigen mye synligere. I Oslo er det ukrainske flagg over alt, og demonstrasjoner hele tiden. I Oslo er veldig mange engasjert i krigen, mye mer enn i andre europeiske byer jeg har bodd i. Det blir veldig nært og vekker mye følelser hos meg.
– Hvilke følelser vekker det?
– Skam, redsel, tristhet. Alle spør meg om hvordan det går, men det er vanskelig å svare på. Jeg tror de fleste russere skammer seg over denne krigen. Det er ikke gøy å bære hver eneste dag, forteller Olga.
– Redd for at alt det gode med Russland blir forkastet
På spørsmål om hun er redd, svarer Olga at hun er redd for familien og vennene sine, men hun er ikke redd for at hun selv er i fare for sin russiske bakgrunn. Likevel, tanken har slått henne:
– Vi har opplevd krigen i Kasakhstan. Det var jo ikke det samme som nå, men etter at Kasakhstan løsrev seg fra Sovjetunionen vokste det frem en rekke nasjonale bevegelser. Kasakhstan var blitt undertrykt av russerne i mange år. Gamle sovjet land ville ha tilbake sine språk, gatenavn og lignende. Mange var sinte på russerne: Mange russere mistet jobbene sine. Broren min ble banket opp fordi vi så russiske ut. Mange rømte, og familien vår dro til Russland, forteller Olga.
Hun tenker seg om før hun fortsetter:
– Jeg håper at alt det gode med russisk historie og kultur ikke blir blandet med denne krigen. Jeg er redd for at alt det gode blir forkastet fordi det er russere som står bak krigen, men jeg håper det finnes forståelse for at det er den politiske makten som fører krig. Det er mange russere som ikke støtter dette.
– Det er ikke bare én skurk
Hvilke håp har Olga for tiden fremover? Hun forteller at hun våkner hver dag med et håp om at fredsbudskapet skal være det første hun ser når hun sjekker nyhetene.
– I begynnelsen, håpet jeg jo at Putin ble drept. Det er mange som ønsker det. Jeg var veldig fortvilet, og tenkte ikke så rasjonelt. Men Putin har militæret og politiet med seg. Det er ikke bare én skurk. Det skremmer meg å tenke på, sier hun.
– Jeg håper alt dette blir ferdig fort og at det blir fred. Det er det viktigste, sier Olga.
Hun forteller at hun våkner hver dag med et håp om at fredsbudskapet skal være det første hun ser når hun sjekker nyhetene.
Milana (6) og Arina (4) flyktet fra bomberegnet i Ukraina til trygghet i Oslo: – Her har de det bra
Flyktningene bor på «venterommet» i sentrum i ti dager: – Aner ikke hvor lenge vi skal være her