– Hva er det første du tenker når du hører Nordstrand?
– Hvite mennesker… Skog…
– Skog??
– Jeg vet ikke, det er jo heller ikke en strand.
– Jo, vi har jo strand – Nordstrand.
– Har dere en strand på Nordstrand?? Å ja, jeg har ikke vært på Nordstrand…
SE DEBATTEN: «Ulike livssjanser i en klassedelt by». Du møter blant annet ulikhetsforsker Jørn Ljunggren, relasjonshøvding Marco Elsafadi, sosionom og miljøterapaut Faisa Warsame, statssekretær Nancy Herz.
Reda Al-Shemmari (21) og Ingrid Knudsen (21) sitter overfor hverandre i hver sin dype stol i et filmstudio på Filipstad i Oslo. Veggene er dekket til med lange, svarte, tunge gardiner, og rundt dem står det grønne planter for å gjøre rommet mer personlig. De har tre store kameraer rettet mot seg.
Til tross for at de begge er fra Oslo og jevnaldrende, kan det virke som om de kommer fra to vidt forskjellige verdener – Reda er fra Grorud, og Ingrid fra Nordstrand.
– Folk fra min krets kan ofte tenke at folka fra Nordstrand ikke har noen problemer – de har en fantastisk levestandard, gode sosioøkonomiske levevilkår, lever fint i de fantastiske villaene sine med en sølvskje i munnen. De har ikke problemer vi kan sammenlikne oss med, og de skjønner ikke våre problemer. Det er ikke nødvendigvis det jeg tenker nå, men det var de fordommene jeg hadde før, sier Reda.
– Det er veldig satt på spissen, svarer Ingrid.
– For noen er det jo sant, men jeg kjenner mange som ikke har det så bra i et sånt miljø. Jeg tror det er lett å tenke at det er perfekt å bo der, for da har du livet på stell, sier hun og legger til:
– Bare fordi du har det økonomisk komfortabelt, er det jo ganske mye annet man kan møte på. Fraværende foreldre, falske venner, mobbing. Det er jo ikke sammenliknbare problemer, men bare fordi man har penger, betyr det ikke at man er lykkelig.
Ulike sjanser for å lykkes
Oslo som delt by strekker seg langt tilbake i tid, til lenge før møllene spant i Akerselva og svovellukta bredte seg utover byen. Siden før flyttingen av byen etter bybrannen i 1624 har sosiale skiller fulgt Oslos geografiske skillelinjer tett.
– Bydelsforskjellene i Oslo kan man spore helt utrolig langt tilbake i tid, der disse forskjellene bare har forsterket seg over tid. Vi har tatt med oss historien videre, sier Jørn Ljunggren, sosiolog og ulikhetsforsker ved OsloMet.
- Les hele kronikken til ulikhetsforsker Jørn Ljunggren: Ungdom i Oslo har ikke de samme mulighetene for å lykkes
I over 400 år har Oslo vært delt i to, der de sosiale godene har vært konsentrert i vest, og de sosiale byrdene i øst. Med dette følger ulike sjanser ungdom har til å lykkes, preget av ulike ressurser og muligheter for å leve slik man vil.
Skillet mellom øst og vest i Oslo er preget av en lang liste over ulikheter i befolkningen. Det er ikke bare nok å se på inntekter eller utdanning – bildet er så mye større enn det, forklarer Ljunggren.
– Noe handler for eksempel om trangboddhet: Hvis du har mange som skal dele på liten plass, kan man kanskje ikke være der like mye. Hvis man har store hager, kan man jo gjøre flere aktiviteter på privat eiendom som ikke er synlig for andre.
I tillegg er ulikhetsbildet knyttet til blant annet kulturelle ressurser, og ikke minst hvilken posisjon foreldrene dine har i samfunnshierarkiet: Må foreldrene dine jobbe skift, hvor mye må de være borte fra familien på grunn av jobb, har de råd til å kjøpe det barna trenger og vil ha?
Tilliten til myndighetene er sterkt preget av bakgrunn
Ulikhetene mellom folk er også synlig når det kommer til tillit til myndigheter. Typisk sett er unge gutter med minoritetsbakgrunn fra østkanten og som går yrkesfag den gruppen i samfunnet som gjerne har minst tillit til myndigheter. I motsatt ende finner vi unge etnisk norske jenter fra vestkanten som går generell studiekompetanse.
Ifølge Reda er det lett å miste tilliten til politiet spesielt, når man opplever å bli stoppet uten grunn:
– Man kan føle seg dømt når man blir stoppa – er det bare fordi jeg er brun i huden? Fordi jeg er muslim? Er de redde jeg driver med terrorvirksomhet eller selger narkotika? Hvorfor stopper de akkurat meg? Jeg tror ikke alle politifolk er rasister, men man begynner å lure.
– Det kan være provoserende, og man kan miste tilliten til de som skal ta vare på oss.
Reda har også opplevd at det har vært veldig vanskelig å få seg jobb, fordi han ikke har et norsk navn. Han forteller at han har en lang CV fra politikken, men at han gang på gang har fått det samme «copy paste-avslaget»: «Du fikk ikke jobb i dag, men lykke til neste gang!»
– Du kan ha så mye erfaring, men for å få deg jobb enklest mulig, må du ha et norsk navn. Jeg tror Ola Nordmann mye enklere ville fått seg jobb på Kiwi enn Reda Al-Shemmari.
Ingrid på sin side, forteller at politiet alltid har vært noe trygt hun kan gå til, men at også hun har opplevd diskriminering – på skolen ble jentene behandlet annerledes enn guttene og de ble sett på som det svakere kjønn. Enkelte av lærerne kunne komme med ekle kommentarer og noen ganger stirre litt for lenge, til det ble ukomfortabelt.
Hun er likevel klar på at hun har tillit til norske myndigheter:
– Hvis jeg faller utenfor samfunnet, vet jeg det norske velferdssystemet har ryggen min og passer på meg. Det er jo derfor vi har skapt det, for at man har noe man kan falle tilbake på. Men jeg skjønner at mange ikke har tillit til systemene, men jeg selv vet at jeg kan stole på dem.
Stolte
Ser man på Oslo kommunes bydelsfakta over levekårsindikatorer, kan det ved første øyekast se ut som at Nordstrand kommer mye sterkere ut en Grorud.
Det tallene derimot ikke tar hensyn til, er hvordan beboerne selv opplever å bo i de ulike bydelene.
– Det som gjør Grorud så spesielt er at det er veldig multikulturelt – at du blir kjent med mennesker fra hele verden. Det gjør at stereotypene og fremmedfrykten som kommer fra mediene forsvinner. Jeg ville ikke ha flytta til Nordstrand, for å si det sånn. Jeg er utrolig fornøyd med Grorud, sier Reda.
Til tross for at pilene peker i riktig retning i bydelsfaktaene for Nordstrand, er Ingrid tydelig på at det er mange som føler at de ikke passer inn, og at det for mange kan være et hardt miljø å vokse opp i.
– Nordstrand er jo på østkanten, men det er uansett veldig vestkant. Jeg har hatt en fin oppvekst her, men det er også mange som vil komme seg vekk fra det miljøet, og jeg forstår at folk har fordommer mot oss som kommer herfra.
– Og så kan man ikke glemme presset: Det er press til å lykkes, press for å gjøre det bedre enn andre, og at man alltid er den beste versjonen av seg selv. Det kommer fra både foreldre, folk på skolen og ellers. Når foreldrene dine er suksessfulle, vil man gå i samme fotspor, i tillegg til at de kan ha ganske høye forventninger til deg.
Hun understreker imidlertid at det er veldig fint å vokse opp på et sted som Nordstrand.
– Jeg er stolt over å komme fra Nordstrand, og jeg har alltid følt meg veldig trygg her. Vi har et søtt lite miljø, en liten by på 15.000 innbyggere. Jeg tipper jeg kommer til å bo her når jeg får familie.
Kjendissalongene
Måtte ta farvel med Petter (33) på telefon - nå beklager sykehuset
