Jeg var drittlei av spørsmålet.

Han svarte: «Jeg vet ikke. Jeg er adoptert.»

Etterpå snakket vi lenge om bakgrunn, identitet og tilhørighet. Da forstod jeg plutselig, at selv om spørsmålet traff meg et sted som gjorde vondt, så var det oppriktig nysgjerrighet fra han som spurte.

Avisa Oslo og Oslodebatten har invitert til en viktig diskusjon om hva det vil si å være norsk. Debattredaktør Ahmed Fawad Ashraf skriver at han ikke har behov for å «være norsk», og at det som binder oss sammen ikke trenger å være mer enn samfunnskontrakten: At vi tar en utdanning, snakker språket, jobber, betaler skatt og følger norske lover.

Jeg er enig med ham i at hver og en må få definere seg selv. Ulike mennesker legger ulikt i det å være norsk.

Men jeg merker meg også at de erfaringene Ashraf deler i teksten, som i sum har ført til at han ikke har behov for å definere seg som norsk, handler mye om andres blikk på ham: At de har definert ham ut av det norske, krevd forklaringer på at han skal være norsk, og at rasisme og hat har gjort at han kjenner «mindre tilhørighet til det norske.»

Han skriver også om hvordan andres syn på ham ser ut til å ha formet hva han tenker om seg selv.

Noen episoder brenner seg mer fast enn andre. Som å bli fortalt at «pakkiser ikke fortjener sånne jobber», da jeg som ungdomsskoleelev tenkte høyt om å kanskje forsøke å bli ingeniør

Hadia Tajik

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Hatefulle og rasistiske kommentarer omtrent hver gang jeg mener noe offentlig

I likhet med Ashraf har jeg opplevd å bli fortalt at jeg ikke er, eller kan bli, norsk.

Noen episoder brenner seg mer fast enn andre. Som å bli fortalt at «pakkiser ikke fortjener sånne jobber», da jeg som ungdomsskoleelev tenkte høyt om å kanskje forsøke å bli ingeniør. Eller da jeg som tenåring ble fortalt at jeg aldri ville bli akseptert som norsk, av en voksen ungdomsleder med innvandrerbakgrunn, som også mente at jeg burde være mer stolt av å ha foreldre fra Pakistan.

Jeg er født her, jeg kommer til å dø her, og store deler av mitt voksne liv har vært i tjeneste for Norge. Da nekter jeg å la det spille noen rolle om noen ikke anser «sånne som meg» for å være norske. De eier ikke meg

Hadia Tajik

I tillegg kommer mengden hatefulle og rasistiske kommentarer gjennom årene, omtrent hver gang jeg mener noe offentlig, som jeg har lært meg å leve med, som en slags dårlig bakgrunnsmusikk til deler av det offentlige livet mitt.

Jeg velger det norske selv

Jeg kjenner meg igjen i Ashrafs frigjøring fra andres blikk, for en dag gav også jeg blanke i hva andre mente. Men han og jeg kom til ulike konklusjoner. Han skriver at han ikke har «det personlige behovet for å bli oppfattet som norsk lenger.» Selv konkluderte jeg med at andre ikke kan definere meg ut av det norske, mot min vilje. At jeg velger det norske selv. Ikke på trass, eller «for å vise de andre,» men fordi min identitet er min beslutning. Den eies og defineres av meg.

Jeg er født her, jeg kommer til å dø her, og store deler av mitt voksne liv har vært i tjeneste for Norge. Da nekter jeg å la det spille noen rolle om noen ikke anser «sånne som meg» for å være norske. De eier ikke meg.

Ashraf og jeg, som begge er født her og klart oss greit i livet – han som debattredaktør og jeg som Arbeids- og inkluderingsminister – har noen sammenfallende erfaringer, men ulike konklusjoner.


Ingen av oss har en fasit

Men jeg tror likevel at en viktig del av det å kunne være fri til å definere seg selv, er å ha en grad av makt over livet sitt.

Folk som er i et avhengighetsforhold til en annen kan vanskelig frigjøre seg fra den andres syn på dem. En svart mann som er helt nødt til å beholde jobben, for å klare å forsørge familien sin, kan ikke uten videre frigjøre seg fra sin sjefs halvrasistiske kommentarer. En muslimsk kvinne som trenger akutt helsehjelp, kan ikke rømme fra de nedlatende stikkene om hodeplagget, fra de som egentlig skal hjelpe henne.

Å kunne definere seg selv er et privilegium. Å være fri til å forlate trakasserende situasjoner er en makt ikke alle har.

Jeg tenker ofte på den unge, muslimske mannen som fortalte meg at han ikke turte å stille til muntlig eksamen, uten å være helt glattbarbert. Han ville ikke at sensor skulle tro at han var «en sånn skjeggete muslim,» med alle assosiasjonene det kunne gi, og bedømme ham på dét, heller enn kunnskapen han hadde.

Jeg forsto plutselig, at selv om spørsmålet traff meg et sted som gjorde vondt, så kom det egentlig fra en oppriktig nysgjerrighet fra han som spurte

Hadia Tajik

Det handler om levde liv

Friheten til å kunne definere seg selv henger derfor tett sammen med andre grunnleggende friheter: Som det å ha en inntekt, utdanning eller god helse.

Derfor er ikke debatten om identitet bare en abstrakt eller teoretisk øvelse. Den er erfaringsnær. Den er praktisk. Den handler om levde liv. Den henger også tett sammen med all politikk som kan bidra til mer selvstendighet og frihet.

I Arbeids- og inkluderingsdepartementet er ett av de overordnede prosjektene våre å bidra til at folk får mer makt over hverdagen sin, særlig knytta til det som handler om arbeidsliv. Ved å ha jobb å gå til, inntekt å leve av, og ordna lønns- og arbeidsforhold, får folk mer frihet – og dermed mer selvbestemmelse.

Målet må være at folk ikke føler seg definert av andres blikk, men er frie til å definere seg selv. Det er tross alt mange måter å være norsk på

Hadia Tajik

Å hei, er du også norsk?

Paul Omar Lervåg påpeker i et innlegg i denne debatten at det å «være norsk» er en sosial konstruksjon, en fiktiv forestilling på linje med Askeladden. Han påpeker at hverdagen for mange er noe helt annet enn ski, ribbe og akevitt, og at den ikke er mindre norsk av den grunn. Det har han selvsagt rett i.

Men nasjonale identiteter er mer enn sosiale konstruksjoner. De handler også om erfaringer. Det vet alle som har vært strandet på en fremmed flyplass, og plutselig møter en annen nordmann: Å hei, er du også norsk?

Følelser av samhørighet avskrives ofte som nettopp, følelser. Men de kommer fra hverdagserfaringer, de også.

I år starter regjeringen arbeidet med en handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Vi har også fremhevet arbeidet mot rasisme og diskriminering i de overordnede prioriteringene i tildelingsbrevet til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet for 2022.

Målet må være at folk ikke føler seg definert av andres blikk, men er frie til å definere seg selv. Det er tross alt mange måter å være norsk på. Ashrafs måte å være det, som viser til den norske samfunnskontrakten om å bidra så godt man kan, og betale sin skatt, er kanskje til og med den vanligste, men minst romantiserte.

Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Les også

Norsk nok for de svina?

Les også

Vi med ikke-vestlig utseende er mindre verdt enn etnisk norske. Sånn tenkte jeg før

Les også

Med én gang jeg fikk passet, ble jeg norsk

Les også

Jeg går nesten aldri på ski, og syns Ibsen er overvurdert. Gjør det meg unorsk?

Les også

– Mamma, jeg vil ikke bli norsk!